JEG HATER AT JEG HELE TIDEN MÅ VÆRE SÅ FLINK JEG HATER Å GÅ PÅ SKOLEN FORDI JEG IKKE KLARER Å HENGE MED JEG HATER Å VÆRE SÅ FORBANNA SLITEN JEG HATER Å ALDRI VÆRE OPPLAGT JEG HATER Å HELE TIDEN MÅTTE LEGGE MEG Å SOVE JEG HATER Å SKULLE VÆRE EN GOD KJÆRESTE JEG HATER Å MÅTTE HOLDE MEG UNNA SELVSKADING JEG HATER Å GÅ I BEHANDLING, DET HJELPER INGENTING UANSETT JEG HATER Å VÆRE TIL JEG HATER Å VÆRE SÅ JÆVLI FEIT JEG HATER Å ALDRI KLARE Å SLANKE MEG JEG HATER...JEG HATER....JEG HAAAATER Å LEVE!!!!!
Dette er et spørsmål som jeg stiller med veldig ofte!!! Hmmm... Det blir veldig lite blogging her, jeg har en annen blogg som jeg åpen, som jeg bruker mye mer nå. Det tar sånn tid alt sammen. Og det er ikke bestandig jeg klarer å sette ord på ting. Jeg begynner på et innlegg, men så stopper det seg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal skal forklare ting liksom.
Det har da skjedd litt siden sist jeg blogga. Jeg har fått meg kjæreste!!! Han er verdens beste og jeg er ufattelig glad i han. Jeg elsker han uhyre høyt! Han betyr mye for meg. Vi har kjent hverandre i mange år og hadde faktisk et forhold for ti år tilbake. Nå har vi funnet tilbake til hverandre og kjærligheten er sterkere enn noen gang. Sukk...kan det være skjebnen???
Men, formen min er ikke alltid den aller beste. Jeg veit at PK (kjæresten min) støtter meg, han sier jeg må si ifra når jeg har tøffe dager, slik at han vet og kan støtte meg. Men, det er ikke lett å si ifra om dette. Jeg vet jo at han vil jeg skal ha det bra, men jeg er redd for at om jeg sier jeg ikke har det så bra en dag, så kanskje han tror det er noe med han eller forholdet vårt. Jeg ville kanskje tenke slik selv, jeg vet ikke, så i grunn helt naturlig at han vil tenke slik. vet ikke jeg.
Jeg har det mye bedre enn på lenge. Jeg sover godt. Jeg har begynt å spise regelmessig, lever på lavkarbo. Terapeuten min på MB synes dette er bra. Jeg får i meg mat regelmessig og det er bra. Men, jeg har sagt ifra til henne at jeg går fort lei. Jeg er ikke vant til å spise regelmesig, til slutt blir det bare stopp og jeg klarer ikke få i meg mat. Dete r problemet. Jeg har aldri hatt noe godt forhold til mat og det skal jo litt til for å plutselig skulle klare det selv liksom. Men, vi får se da. Kanskje det hjelper at jeg er forelska??? he he...har sagt ifra til PK at han får være obs på meg. Jeg merker jeg begynner å bli skikkelig lei av å spise. I helgen ble det mye mat, usunn mat og jeg blir deppa av sånt!!! BLÆH!!!
Jeg skal søke skole til høsten. Må ha norsk og nyere historie for å få studiekompetanse. Gruer...vil jeg klare dette??? Når disse fagene er tatt, vil jeg søke meg inn på sykepleierskolen...og da dukker sprøsmålet opp igjen... VIL JEG LYKKES??? Klarer jeg dette?!?!?
PK sier han skal være her for meg og hjelpe meg alt han kan...men jeg gruer...jeg vil gjerne lykkes. Jeg vil ikke takle å feile!!! Jeg vil ikke takle det i det hele tatt....æsj... mange bekymringer!!!
Nå må jeg avslutte. Jeg har endel å gjøre.
BY THE WAY!!! Jeg har vært hel i 3 MND!!!!! Flinke meg!!!!! Var nære på her for litt siden, men jeg klarte å la være...STOLT!!! Må prøve å holde meg hel nå som det er sommer. Kan ikke gå med nye arr da!!!
Det er lenge siden iste innlegg nå. Jeg har ikke klart å skrive. har prøvd, men får ikke ned et eneste ord. Klarer ikke beskrive hvordan jeg egentlig har det akkurat nå. Det har ikke skjedd så mye siden sist. Jeg jobber ikke mye ennå, jeg tar ei vakt av og til, men det er det jeg orker per idag. Så dagene går liksom i ett her. Men, noe positivt da, jeg har vært hel i to mnd nå, ingen selvskdaing!!! JIPPI!!! Hurra for meg. Kanskje litt selvpining da ift mat, men de periodene kommer og går hele tiden. Jeg har ikke hatt noe skikkelig forhold til mat på ti år, så kan ikke akkurat forvente at det skal gå over av seg selv. Kroppen er ødelagt. Jeg går opp og ned i vekt som en jo jo, nå veier jeg mye og er stor, det plager meg. Jeg prøver å få i meg ett bra måltid om dagen, det går. Men da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg har spist og kommer til å bli ennå større! Ingen god sirkel det der....
Jeg går til faste samtaler på MB, en gang i uken nå. Har fått hun jeg ville ha som behandler. Hun er dyktig, hun er spesialisti psykiatrien og er råflink. Men, hjelper det noe??? Hun er redd for å tråkke over grensen min, fordi etter samtalene skal jeg reise rett hjem og å være alene. Derfor vil hun ikke gjøre vondt værre for meg om vi skal snakke om det som er vanskelig og vondt. Er det riktig da??? Er det ikke det som egentlig er det viktigste??? Hmm...
Jeg hadde en veldig bra samtale igår. For første gang i samtalene satt jeg å pratet! Det har ALDRI skjedd før. men, vi pratet om søvnproblemene mine og ting rundt det. Så ingen vanskelig ting å prate om egentlig, men til meg å være som egentlig ikke sier stort i timene, så var dette et STORT fremskritt!!! Det gjorde meg glad! Jeg gikk ut derfra med en resept i hånden. Skal ta Zopiklone i en uke nå, for å prøve å få tilbake døgnrytmen igjen. Jeg Får ikke store pakker med tabletter lenger...kanskje like greit...det er himla fort gjort å ta de alle sammen for tida :( I natt har jeg iallfall sovet kjempegodt ;O)))
Sitter å gruer meg endel nå. Jeg skal til gynekologklinikken for nye undersøkelser. jeg er i risikoen og begynnerfasen for livmorhalskreft og skal ta undersøkelser hvert halvår, men nå har jeg ikke vært der på over ett år. huff...tar knekken på meg å ligge i den stolen der!!! men, nå må jeg. Uutholdelige smerter i magen og bekkenet for tiden. trene har jeg ikke kunnet gjøre, for fysisk akitivitet har gjort det ennå værre. Så nå må jeg bare ta undersøkelsen å bli ferdig med det! Krysser fingrer og tær for at det skal gå bra! (selv om i mitt forskrudde hode så tenker og frykter jeg det aller værste)
Jeg har begynt på ny medisin siden sist også. Kuttet ut Olanzapinen fordi den gjorde meg utslitt, jeg var trøtt hele tiden og kunne bare sove....Z..z..Z....når den ble kuttet ut, stoppet søvnen også gitt :( Men, den nye medisinen heter Zeldox, 20 mg. Gått på den en liten stund nå, men kan ikke si jeg merker stor forskjell. Kanskje litt av tankekaoset er borte og noe av angsten, men andre er ting er som før. Prøver den iallfall en stund til ;O) Gir den et forsøk!!!
Nå må jeg komme meg i dusjen, så må jeg reise. Jeg skal bli flinkere å blogge nå, har bestemt meg for det nå. Jeg trenger å få ut litt av det grumset jeg sitter inne med!! Så får dere vite hvordan det gikk på timen idag også ;O))
Mitt siste innlegg var "dødsdosen" og jeg har i ettertid vært til samtale på MB. Da jeg kom dit var jeg kjempenervøs...psykologen spurte meg hvordan det gikk. Jeg klarte å svare heelt ærlig og sa; "det går ikke særlig bra, jeg har måttet reise til ei veninne fordi jeg ikke kan være alene nå. Jeg er redd for hva som kan skje." Hun spusrte meg hva som kunne skje, jeg svarte da at jeg skulle dø... Hun hadde vært i kontakt med sykehuset jeg har vært innlagt på, legen jeg hadde der inne som jeg fikk sååå god kontakt med har selvfølgelig permisjon...arrrggh.....hun lurte på om hun fremdeles skulle søke meg inn på sykehuset. "Jeg tror det er lurt, sa jeg!" Herregud, der sitter jeg å sier at ting er et helvete og jeg ikke tør å være alene, så skjer det ingenting!!! GRUSOMT!!! Resten av tomen gikk med til å få meg til å fullføre en setning, jeg må nemlig "lære meg" å kunne prate om ting som ikke er så innmari lett....jeg klarte ikke fullføre setningen....nå er det tredje timen vi har prøvd. Jeg kommer ikke videre, hva fan skal jeg gjøre???
Jeg klart meg uten selvskading i fire uker nå, HURRA!!! Men, nå må jeg finne en måte å takle smerten på...alt er så vondt og fortvilende!!! Huff....
Neste samtale er 24 mars, ser ikke akkurat frem til den...
Lurer på hva jeg skal gjøre for at ting skal bli bedre. Noen som har tips til litt selvhjelp???
Det har vært lite blogging for tiden, formen min er ikke bra. Langt langt langt ifra bra....jeg dro til ei venninne igår for å slippe å være alene. Forrige kvelden satte jeg meg ned på kjøkkenet, alle pillene var samlet, jeg hadde dødsdosen foran meg, jeg svelget en...en til...og så kom tårene...og bildet av sønnen min på netthinnen....jeg klarte det ikke, jeg bare gråt videre. Så jeg reiste til venninna mi istedet. Og her blir jeg til i morgen, da er det samtale igjen. Blir spennende å se hva som skjer videre nå. Jeg regner nesten med at det blir en innleggelse, det er vel det beste også!!!
Jeg klarer ikke skrive mer, jeg vet ikke mer å si. Klarer ikke sette ord på det!!! Men, jeg lever. Det ville jeg bare at dere skulle vite... Så vi blogges.
Vel, nå har jeg tenkt å fortelle hva som skjedde igår. En skikkelig drittdag som har tatt totalt knekken på meg! Det begynte med at jeg sto opp og hadde skikkelig hodepine, ble LITT mye alkohol dagen føre. Jeg dro med godt mot sil psykologen, var veldig spent siden jeg hadde mailet henne brevet jeg hadde skrevet. Jeg trodde at nå endelig var det hjelp å få!! Jeg kommer inn til psykologen,kaller henne IA jeg. Hun takket for et nydelig brev som var utrolig godt skrevet og satte stor pris på det. Det hjalp henne med å se hvordan jeg har det og føler det. Så begynte hun å gå igjennom brevet. Jeg husket jo selvøflgelig ikke alt som var skrevet, jeg er jo ikke bare meg! Men, det gikk greit. IA sa at hun skulle ringe å snakke med P på sykehuset for å høre ang innleggelse, evn skulle de legge igjen en søknad på MB (et annet sykehus), men der er det laang ventetid. På traumeavd er det ca 1,5 års ventetid!!! Vi pratet igjennom brevet, jeg sa ikke stort, hun prøvde instendig til å få meg til å åpne munnen, men var ikke lett!!! Men alt i alt var timen grei!!! Blir spennende å høre til neste gang om hun har fått snakket med P og hva de har kommet frem til.
Så drar jeg hjem. Henter posten først, sku kanskje aldri ha gjort det....der ligger brev fra NAV. I det brevet står det aat jeg har fått avslag på stønad til husleie denne mnd. Fan fan og atter FAEN!!!!! Det som er greia er, jeg jobbet endel i jula og juletillegene kom på lønning denne mnd, jeg fikk utbetalt ca 7500 kroner, jeg fikk omkring to tusen fra nav. Så lykkelig som jeg var, tenkte jeg at denne mnd ville faktisk bli bra! Jeg betalte alle regningene mine, puh, endelig var alle betalt, henger ikke etter med noe! Jeg kjøpte meg ei ny joggebukse og en genser til sønnen min. jeg har og handlet litt ekstra med mat denne gangen. Og så kommer brevet....jeg må betale husleie selv....og så kommer en mld fra stemoren min igår kveld om at husleie mangler....i helvete! Hva skal jeg gjøre??? jeg må betale den på mandag og jeg har IKKE PENGER!!!! Dette tar fullstendig knekken på meg. Jeg er helt utkjørt. Jeg kommer ikke lenger ned i bunnen nå. Jeg er helt utmattet, jeg klarer ikke tenke. Jeg vil bare gråte, men tårene kommer ikke frem...kan jeg ikke bare gråte iallfall da????
Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre...rimelig fortvila nå altså!!! Jeg orker rett og slett ikke leve dette livet lenger. Når en er så psykisk dårlig og i tillegg kommer det økonomiske problemer i tillegg, det blir altfor altfor mye for meg. Jeg klarer dette ikke lenger!!!
Senere idag skal jeg til ei venninne, vi skal drikke vin i kveld. I morgen er det fest hos ei anna venninne. Godt jeg har masse vin i hus ;O) Tenker at på søndag er jeg såå sliten at jeg bare må sove. Jeg håper jeg ikke gjør noe dumt nå, jeg må innrømme at jeg er redd for å være alene, jeg vet ikke hva jeg kan finne på. Jeg vil bare dø!! Rett og slett. Formen er heeelt elendig og føler meg langt ute på dypt hav.... Noen som har tips til hva jeg kan gjøre for å føle meg bare bitte litt bedre????
Jeg tenkte at jeg skulle skrive et langt innlegg om hvordan samtalen gikk idag, men jeg orker ikke nå. Jeg er kjempedårlig. Jeg har lyst å gråte, men tårene kommer ikke frem. Jeg har sykt lyst å skrike HØYT, men ordene kommer ikke ut. Jeg må bare sove...det beste hadde vært å sovnet og aldri våknet igjen. Jeg orker ikke mer....jeg klarer det ikke lenger. Fan ta all smerten!!!!!
Huff a meg, dunk dunk i hodet idag, he he....Venninna mi og jeg drakk begge to igår, jeg ble litt på snurr, men vi hadde det gøy...og så...plutselig...sa det....PANG!!! he he...jeg ble veeeeldig full og måtte følges til sengs. Angrer litt på det idag, jeg er jo såå sliten! Gruer til samtalen, jeg lurer på hva som kommer til å skje...!!!
Kommer med oppdatring til dere når jeg har vært der jeg ;O)
Det er så utrolig irriterende og frustrerende!!! HVORFOR klarer jeg dette aldri. HVORFOR??? Jeg har jo vært flink sååå lenge nå...huff å huff...også sprakk jeg igår, ikke bare litt, men ENORMT!!! Jeg kom til venninna mi igår efta. Jeg hadde sagt ifra på forhånd at jeg ikke orket å prate om ting, så vi skulle bare prate om alt mulig anna, se på film og slappe av. LItt utpå kvelden klarte jeg ikke mer. Frustrasjonen bygde seg opp, trange til å skade seg ble værre og værre....jeg kastet meg over sjokoladeskåla!!! Etter en stund dro vi på butikken for å kjøpe mer, hun ble jo så glad for å se meg spise!!! Fan...fan...fan...jeg dyttet innpå som aldri før. jeg ble så kvalm, og fikk såå vondt i magen! Huff å huff....den dårlige samvittigheten er så stor, jeg ser på meg selv som stor, stygg, feit og mislykket....jeg ble så sint, jeg kastet opp noe, men klarte ikke alt. Tårene presset seg på....jeg ville drikke...jeg har klart å holde meg unna alkohol en liten stund nå, men igår sprakk jeg med det også....fan fan fan....alt går til helvete nå...absolutt ALT!!!!
HVorfor er det slik?? Hvorfor sprekker jeg?? MÅ jeg virkelig heller bare sulte meg???? Jeg får vel det da...jeg er så stor og feit, jeg kan ikke gå rundt slik. Alle glaner på meg, de syns jeg er stor. Jeg orker ikke sånt. Nok er nok!!!
Vel, jeg tror jeg er i litt skrivemodus idag, he he...jeg kom til å tenke på en gutt som heter Trond. Han er min store kjærlighet og min første ordentlige kjærlighet! Vi ble sammen da jeg var 16. han var så tolmodig og god og snill. mens vi var sammen pågikk overgrepene fra treneren min, så jeg var liksom ikke helt meg selv til tider. Mye mas fra treneren på tlf osv...men Trond, ja han sto ved min side. Sex orket jeg ikke ha og det aksepterte han. Han spurte meg om hvorfor mange ganger, jeg svarte at jeg var bare ikke klar. han godtok det. Snille snille gutten!!! Vi forlovet oss også, jeg var da 17 år, var jo en smule tidlig kanskje. Men, vi var bare som skapt for hverandre! Vi elsket hverandre såå høyt!! Fremdeles ingen se heller, huff at hn klarte det...vi delte seng, men det var det liksom....men vi hadde det bra sammen som det var vi, vi trengte kun hverandre!!!
Han skulle til USA en periode, Los Angeles, for å spille baseball. Det var hans store lidenskap ;O) Flink var han også ;O)) Og vi hadde avskjedsfest for han. Jeg fikk verdens fineste ring av han. En ring i hvitt gull, fire diamanter (fikk diamantsertifikat også, så de var ekte, tihi) og den var bare såå vakker. Det var utrolig romantisk alt sammen. Vi satt foran bålet på natten, under pleddet, så sa han masse gode søte ord til meg og gav meg ringen. Nei, han var bare flott!!!
Etterhvert som tiden gikk, ble jeg dårligere, overgrepene og maset fra svømmetreneren ble for mye for meg. Jeg forandret meg endel. Jeg kuttet ut trening, jeg begynte å røyke, jeg begynte å drikke, jeg sluttet å spise og alt ble bare tull. Trond drakk aldri, faren hans var tidligere alkoholiker og derfor rørte han aldri en dråpe. men, jeg drakk. Jeg drakk mye til tider. Livet ble en stor fest og Trond taklet dette dårlig. Det ble endel krangler. Trond mente jeg måtte få hjelp, han skjønte jo ingenting hvorfor jeg ble slik. Jeg forandret meg jo totalt. Men, når slike spørsmål kom på bane, ble jeg bare kjempesur og sint. Da skjønte han jo mindre. Han snakket med foreldrene mine om dette også, da sprakk jeg og ble fryktelig sint. Han hadde jo ingenting med å snakke med de!!! Nei, huff a meg...etter liten stund gjorde jeg det slutt. jeg orket han ikke lenger. Jeg ville surre rundt med mitt drittliv.
Men, jeg tenker på han ennå. Kjekk var han også gitt, tihi...Høy, mørk og vakker ;O))) hvis jeg hadde møtt han idag, ville jeg forklart han alt sammen. Jeg ville gitt han en god varm klem og sagt UNNSKYLD!!! Legger ved denne vakreste sangen jegt vet om, som jeg dedikerer til Trond. Jeg elsker deg for alltid <3
Puh...dagens siste innlegg tror jeg, tihi....nå reiser jeg til venninna mi og blir der frem til samtalen på torsdag. brevet til psykologen er sendt ;O)))
Jeg er en ung kvinne som sliter med psykiske lidelser. Jeg velger å være anonym for å skåne min familie og mine venner. Bloggen min skal handle om livet mitt og sykdommen min.
Håper du vil like den <3
